Å gå – mer enn bare skritt

«walking is a special form of communion between people who share public space as a platform and framework.»

Jeg elsker å gå. Ikke bare fordi det er sunt, eller fordi klokka sier at jeg bør bevege meg mer. Jeg elsker å gå fordi noe helt grunnleggende i meg våkner når jeg beveger meg gjennom det offentlige rom. Når jeg kjenner luften, været, byen og menneskene rundt meg. Det er som om kroppen min husker at den er laget for dette – for å være i verden, ikke bare skynde seg gjennom den.

Det er så lett å havne i tempo-fella. Barn som må hentes og leveres og middag som må lages og inntas mellom slagene. Julegavehandel må unnagjøres på nett fremfor i butikk, for når har vi tid til å traske rundt i byen? Vi vil fortest mulig fra A til B for å ha tid til resten av alfabetet av gjøremål. Og de raskeste løsningene – el-sparkesykkel, bil, hva enn som får oss frem på et blunk – er nesten aldri stedene der vi faktisk møter andre mennesker.

På jobb har Endre og jeg en fast rutine: uansett vær tar vi en spasertur på rundt en halv time. Noen dager rusler vi gjennom sentrum, andre dager ned til sjøen før vi følger strandpromenaden og avslutter med å ta stripa i Markens. Det er en liten vane som inviterer oss til å ta det litt sakte — kjenne stemningen, høre lydene, møte blikk og gi et smil. Innimellom møter vi noen som trenger en hånd med en rullator eller en dør som skal holdes oppe. Små ting, kanskje, men de gjør noe med oss. Kanskje fordi de minner oss på at vi deler dette stedet, dette livet. Og kanskje er det nettopp derfor det å gå føles så nødvendig. Ikke som en treningsform, men som en måte å være menneske i byen på.

Jan Gehl skriver i Cities for People at det i byer er utrolig mye mer ved det å gå enn selve gåingen. Det handler om kontakt mellom mennesker og omgivelsene, frisk luft, livets enkle gleder, opplevelser og informasjon. «At its core,» skriver han, «walking is a special form of communion between people who share public space as a platform and framework.»

Det er akkurat sånn jeg føler det. Når jeg går, deler jeg byen med andre – og byen deler noe tilbake.