Da Y2K kom tilbake – også til kommentarfeltene

Det er ikke bare low waist jeans, lipgloss, glitter og digitalkameraer som har gjort comeback. Y2K-estetikken, den glinsende rosa- optimismen fra slutten av 90- og starten av 2000-tallet, preger alt fra catwalks til TikTok. Ungdom kjøper Nokia-telefoner som accessories, og MSN-smilies dukker plutselig opp i designtrender igjen. Det er sjarmerende, på sitt vis. En nostalgisk lengsel etter en lavteknologisk tid hvor verden fremsto både naiv og neonfarget.

Det som er litt mindre sjarmerende, er at Y2K også har gjort et stille comeback i måten vi snakker sammen på. Det merkes særlig i kommentarfelt, debatter – og ikke minst når offentligheten samles for å mene noe. For parallelt med motens retur har vi fått tilbake en kommunikasjonsform som minner mistenkelig om reality-TV-en fra samme epoke.

For de som husker The Swan, Pimp My Ride eller MTVs Next, var dramaturgien enkel og effektiv: stygg blir pen, ukul blir kul, taper blir vinner, you’re in or you’re out – gjerne i løpet av en halvtimes sending og tre reklamepauser. Kompleksitet var unødvendig. Kontekst var forstyrrende. Dommene var bastante, humoristiske og beregnet for underholdning.

Og det er nettopp denne polariserte logikken – den raske, bastante, kontekstløse dommen – som har seilt tilbake i norsk offentlighet. Ikke bare i hvordan folk kommenterer, men også i hvordan samfunnsdebatten blir påvirket.

Ta Arkitekturopprøret for eksempel.

Hvert år deler Arkitekturopprøret ut sin «Hederpris» og sin «Grøss-pris». Folk nominerer, folk stemmer, og resultatet er en slags folkets skjønnhetskonkurranse – American Idol, men for fasader. Og som enhver god reality-konkurranse trenger man tydelige helter og skurker. Dramaturgien krever det.

Det er i omtalen av nominasjonene man virkelig kjenner igjen manusgrepet. La oss ta et eksempel fra årets «Grøss»-pris, der De tre søstre i Kristiansand omtales som:

«et trippeldrap på Sørlandets kystlinje»

«så visne og ville i sin kledning»

«parallellen til Shakespeares samfunnsødeleggende heksetrio er komplett»

Eller om kulturhuset Nomoria i Kristiansund:

«et monster sveiset sammen av museum, bibliotek, opera og nok metallrister til å sile spaghetti for hele Nord-Møre ut året»

Tønsberg tinghus får gjennomgå slik:

«sjarmen til en flat ballong som ligger igjen bak sofaen dagen etter nyttårsaften»

For de som kjenner meg, er det ingen hemmelighet at jeg setter pris på både tøys og tull. Jeg kan le høyt og hjertelig av de mest absurde formuleringene, og jeg har måtte utvikle en egen evne til å ta med meg godt humør, glimt i øyet og et lite stikk av sarkasme inn i arbeidslivet – mens den mest ufiltrerte og uvørne versjonen av meg selv får holde seg hjemme. Det finnes nemlig en grense mellom humor og faglighet, og enkelte steder i debatten krysses den med så stor iver at man nesten mister både poenget og profesjonen av syne.

Men når en bevegelse som ønsker å forme debatten om arkitektur skriver det de gjør i en prisutdeling – ja, da lurer jeg på om Y2K også har gjort comeback på tankenivå.

Det blir enda tydeligere i selve prisutdelingens manus, skrevet av Kristian Hoff-Andersen. Etter at årets «Grøss»-vinner er ropt opp, står det i parentes: (applaus og buing). Det er vanskelig å lese den linjen uten å stoppe litt opp. Ikke fordi den er grov eller oppsiktsvekkende, men fordi den rett og slett er der… At en jury på forhånd instruerer publikum i å bue på et bygg – og indirekte på menneskene bak det – sier mer om ambisjonsnivået for debatten enn om arkitekturen som vurderes. Det er et grep hentet fra reality-TV og revy, der dramaturgien krever en tydelig fiende publikum kan reagere mot. I en seriøs samtale om byutvikling fremstår det mest av alt som et lite ritual i skamkulturens tjeneste. Og når det er skrevet inn på forhånd, blir det også tydelig at hensikten aldri var dialog, men iscenesettelse.

Denne dramaturgien blir ekstra tydelig når man leser juryens omtaler av dem som mottar Hederprisen. Da er tonen plutselig mild, varm og romantisk. Stavkirkeassosiasjoner, historiske røtter, omtanke, håndverk og «liv og lyst». Det skapes et univers hvor moderne bygg er groteske, manipulative monstre, mens tradisjonelle bygg er kjærlighetsbrev i tre.

Men slik fungerer verken arkitektur eller planlegging. Det er ikke dramaturgi, men fag. Det består av komplekse avveininger, økonomi, klima, funksjon, sikkerhet, bruk og tid. Og bak hvert bygg – enten man liker det eller ikke – står det mennesker. Arkitekter, planleggere, rådgivere, utbyggere og kommuner. Ingen av dem forsøker å begå «trippeldrap på kystlinjen». De forsøker å løse oppgaver innenfor rammer som er langt mer komplekse enn en Shakespeare-metafor tillater.

Problemet er ikke at folk har preferanser. Det er sunt at estetikk diskuteres. Problemet er hvordan debatten rammes inn. Når kompleks faglig praksis kokes ned til “grøss” eller “heder”, og når vi bruker reality-TV-språk om bygg som skal stå i 100 år, mister vi det viktigste vi har i planlegging: nyanser.

Til jul i år ønsker jeg meg en mer intelligent, nysgjerrig og åpen måte å kommunisere på, der både fagligheten og kompleksiteten får plass. En debatt som ikke søker fiender, men forståelse. Der humor kan være en venn, men ikke et våpen. Og der vi klarer å snakke om arkitektur uten å gjøre den til reality-underholdning.

Y2K-nostalgien i mote og kultur kan gjerne få blomstre. Litt lipgloss, boyband og et par lave jeans har aldri skadet noen. Men Y2K-logikken i debatten – den som reduserer alt til pent/stygt, godt/ondt, vinner/taper – den kan vi med fordel legge igjen på et gammelt VHS-opptak.