Fra skepsis til styrke: Blokka som barnevennlig boligform

I plansaker hører man ofte påstander om at blokkbebyggelse «ikke legger til rette for barnefamilier». Det er forståelige bekymringer, men de bygger i liten grad på det vi faktisk vet om barns oppvekstmiljø. Forskning og erfaring viser at barn kan ha helt utmerkede oppvekstvilkår i blokkbebyggelse – ofte bedre enn mange tror – så lenge nærmiljøet er planlagt helhetlig og med barn i tankene.

Barns trivsel handler først og fremst om trygghet, sosial tilhørighet og tilgang til gode lekemuligheter. Om boligen er en enebolig eller en leilighet, spiller i seg selv liten rolle. Faktisk viser nyere studier fra blant annet NIBR og SINTEF at tett boligbebyggelse kan gi svært gode rammer for barns lek og sosiale liv, nettopp fordi felles uterom og møteplasser skaper aktivitet og nærhet mellom mennesker. I mange moderne boligprosjekter ser man at blokkområder kan tilby mer funksjonelle og tilgjengelige utearealer enn småhusfelt, hvor private hager og biltrafikk ofte tar mye plass og begrenser barns friområder.

Når avstandene er korte og nabolaget er tett og variert, får barn også større grad av selvstendighet. Erfaringer fra by- og nærmiljøforskning viser at barn som bor i områder med korte avstander mellom hjem, skole og fritidsarenaer ofte opplever større frihet i hverdagen og blir tryggere på å bevege seg på egen hånd. Det gjør hverdagen lettere for familiene, samtidig som det fremmer sosial og miljømessig bærekraft.

Tett bebyggelse bidrar også til fellesskap. Felles innganger, tun og lekeplasser fungerer som naturlige møteplasser der barn og voksne knytter sosiale bånd på tvers av alder og bakgrunn. Foreldre forteller gjerne at barna får mange lekekamerater rett utenfor døren, og at fellesskapet mellom naboer oppstår spontant. Dette står i kontrast til mange nyere eneboligfelt, hvor store avstander og private soner kan gjøre hverdagsleken mindre tilgjengelig.

I tillegg oppleves tettbygde områder ofte tryggere. Når flere mennesker bruker de samme uterommene, skapes det en form for uformell sosial kontroll – et fenomen Jane Jacobs beskrev som «øyne mot gaten». Oversiktlige og godt belyste uteområder gjør at både barn og foreldre føler seg trygge, selv når barna er ute på egen hånd.

En av fordelene med blokkbebyggelse er også at den frigjør areal. Der eneboliger ofte bruker store tomter til private hager, gir blokker mulighet for større felles grøntområder, lekeplasser, balløkker og møteplasser. For barn er kvaliteten på uteområdet viktigere enn å ha en egen privat plen; de trives der de har variasjon, plass og mulighet for sosial lek.

Påstanden om at barn ikke trives i blokk, er også historieløs. I tiårene etter krigen vokste store generasjoner av barn opp i blokkleiligheter, ofte med sterke naboskap, frilek og trygge lokalmiljøer. De utfordringene som fantes, skyldtes manglende planlegging av grøntområder og trafikkstrukturer – ikke selve boligformen. Dagens planverktøy og kunnskapsgrunnlag gjør det mulig å skape langt bedre, tryggere og mer gjennomtenkte boligområder enn tidligere.

For mange familier er blokka dessuten den mest realistiske måten å bo sentralt og rimelig på. Nærhet til arbeid, tjenester og fritidsaktiviteter gir en enklere og mer forutsigbar hverdag. Dette ligger i tråd med både FNs barnekonvensjon og bærekraftsmål om inkluderende, trygge og bærekraftige byer.

Alt dette peker i samme retning: Barnevennlighet handler ikke om boligtypen, men om kvaliteten på nærmiljøet. Med gode utearealer, trygge forbindelser, sosialt mangfold og kort vei til hverdagens funksjoner kan blokkbebyggelse tilby et oppvekstmiljø som er minst like godt – og ofte bedre – enn det tradisjonelle eneboligområdet.